Årets Svenskejakt  August 2003

(ligger på hovdmyre .no)
 

Fikk virkelig opp adrenalinet i jakt skrottene våre, når de plutselig "poppet opp" over alt. Hundene viste fantastiske jakt egenskaper, presenterte det ene flotte fuglearbeidet etter det andre.

Av Oddvar Skoland Oktober 2003 

Kenneth Staavi med godgutten Aro og tiuren, med Buck i bakgrunnen.

Endelig , det har gått hele 6 år siden sist jeg vår på jakt i Sverige. Kenneth Staavi ringte en kald februar kveld og spurte om jeg hadde lyst til å være med på en skikkelig Svenskejakt. Kenneth er en dreven rypejeger som pleier å starte den store jaktsesongen nettopp i Sverige. Han stiller med en meget bra engelsk setter (ARO). Selv er jeg oppvokst med en jakt gal oberst som far. Vi hadde 2 settere i min barndom som vi hadde stor glede av. Det har ikke blitt noen setter på meg enda, men det er ikke så lenge til (ikke sant kjære samboer).

Fikk nok en gang låne BUCK, av en veldig god venn og jakt kamerat (Ketil Gjedrem). Denne setteren er noe av det flotteste som går på fire ben(den stammerfra Hovdmyra). Den er til og med filmstjerne i en av Hovdmyras mange gode jakt filmer. "Stebroren" til BUCK, en Gordonsetter med navnet Tassen var med til Sverige i 1997. Den nærmer seg en alder av 11 år, har fortsatt en veldig bra nese men ørene er ikke som de var, så den fikk være hjemme å passe huset og Ketil denne gang.

Buck inspiserer fangsten etter adrenalintimen første dagen.

Kennet som jeg skulle få oppleve Svenskejakten med i år ønsket i utgangpunktet å ta med lavoen, bære den inn i fjellheimen osv. Ehh, jeg hadde litt andre tanker om en perfekt Svenskejakt, så jeg fikk gleden av å arrangere en uforglemmelig jakt i Lappland i nord Sverige. Turen gikk til Bodø med fly. Vi ble hentet av noen "taxi pirater" som visste hva de ville ha for å kjøre 20 mil via nordenden av Saltfjellet og inn til Voggotjolme i Sverige. Der skulle helikopteret ta oss inn i fjellheimen til en stuga; med eget utedo. Vi lesset av pirattaxien og satt bagasjen på vekten, den viste nærmere 40 kilo i overvekt !!. Da var fantasien stor og rådene gode for å løse utfordringen. Vi fant fort ut at ølet var "fryktelig" tungt, det samme var ammunisjonen. Goretexen fullastet med ammunisjon og en hel bærepose med tomgods, vips vekten viste 11 kilo overvekt. Piloten var tydelig imponert over hvor disiplinerte vi var i forhold til de tillatte kilo da vi vinglet bort mot helikopteret før take-off.

Første morgenen inne i fjellet våknet vi som 2 små gutter på julaften. Vi var ute før det ble lyst, gikk i 5 timer uten å se fjæra. Hundene hadde løpt som gale med grundige søk, vi kunne ikke skylde på dem. Plutselig åpenbarte fjellets skjønnheter seg, jeg tror vi la ned 9 ryper i løpet en liten time, fantastisk opplevelse! Vi gikk tilbake til stugan skrytte litt av hverandre og sovnet på brisken etter en bedre lunch. Neste ?morning? kom 2 timer senere på ettermiddagen.., da var vi like jaktkåte. Vi lot hundene vær igjen i hytten for så å bestige nærmeste fjell på 1300 meter, en stigning på 500 meter fra stugan. Den opplevelsen ble fryktelig kald og ikke veldig innbringene i tåka. Vi nådde tilbake til hytten like før mørket fanget oss. Det er morsomst å jakte med hund kan en trygt si.

Oddvar Skoland med hunden Buck som virkelig viste hva en hund kunne utrette i fjellet.

De neste dagene konsentrerte vi oss om lirypa som altså ikke var altfor lett å finne. Fant du først et kull, kunne du være ganske sikker på at du ville finne mye i nærheten. Fikk virkelig opp adrenalinet i jakt skrottene våre, når de plutselig "poppet opp" over alt. Hundene viste fantastiske jakt egenskaper, presenterte det ene flotte fuglearbeidet etter det andre. Jeg hadde fått meg ny hagle som passet perfekt, baglimiten (8 ryper) fikk full score bortsett fra siste av de fire jakt dagene. Siste dagen satset vi på fjell rype og skogsfugl jakt... Vi fant nemlig ut at ved jakt på skarven eller fjellrypa som vi liker å kalle den, var sannsynligheten større å treffe en steinur enn en fjellrype. Overfører vi denne tankemåten til skogsfugl jakt, var det ikke vanskelig å forstå at det måtte falle en tiur etter hvert. Kenneth løsnet et skudd etterfulgt av noen ubeskrivelige kvinnehyl, han fikk den, tiuren var hans.Etter det hadde han ikke vondt i foten lenger, utrolig hvor legende et slikt skudd kan være.

Tilbake til sivilisasjonen i Voggotjolme bestående av 15-20 jaktlag eller Stugar, gikk ryktene fort om de to "nordbaggane" som hadde fått en respektabel fangst. Det var tilfredstillende å se den ene svensken etter den andre, defilere rundt vår jakt hytte for å tilfeldigvis spørre hvor vi hadde jaktet. Kartet hadde de åpenbart klart i brystlommen, tydelig engasjerte til en detaljert innføring i rypenes tilholdssteder. Syntes det var ekstra koselig med den eldre garde som viste oss stor respekt og bød oss på en liten øl, slik at de fikk litt ekstra tid til nøye kartgjennomgang.

Det var en stor opplevelse å jakte med Kenneth i den svenske fjellheimen, han var en disiplinert og dyktig jeger (viste også stor respekt for baglimiten...). Vi var godt samkjørt og stoppet enhver jakt situasjon dersom det var tvil om hvor en av hundene var, eller andre situasjoner som kunne utvikle seg til å bli farlige. Vi hadde stor fokus på sikkerhet. Nå er det snart tid til å begynne å tenke på neste års tur, vet enda ikke helt sikkert hvor den kommer til å ende. I mellomtiden skal det bli tid til kortere økter med jakt rundt hytta, ser spesielt frem til vinterjakta

Del denne siden med andre!

Din epost:
Send til epost: